I 2016 holdt vår konge to taler som forteller hva kongen mener Norge er og beskriver hvilke ønsker han har for fremtiden. Han sier, sitat:

«Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk. Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.»

Videre sier han senere samme dag, sitat:

«Vi har alle et ansvar for å skape det Norge vi ønsker oss. Alle som kan, må bruke sin stemme, og sine muligheter til å bidra. Det håber jeg hver og en vil ta med seg hjem – i sitt hjerte, i sin tanke, i sin hverdag – og i sin gjerning!»

I vår iver etter å drifte Norge som en bank og offentlige institusjoner etter foretaksmodellen blir hensynet til å ivareta økonomien på kort sikt det viktigste. Vi kan stille oss spørsmålet om de som er folkevalgte og byråkrater kan ivareta landets interesser godt uten å sette hensynet til folkets utdanning, helse og alderdom i førersetet. For som kongen sier «Det er vi som utgjør landet». Vi bruker begreper som «kostander» om utdanning, men er utdanning egentlig en kostand? Alle de mennesker som er deltakere i arbeidslivet, er der i kraft av å være utdannet på et eller annet nivå. Og gjennom sitt yrkesliv bidrar de med inntekter i form av direkte og indirekte beskatning, samt verdiskapning gjennom sin arbeidsinnsats. Er det da riktig å se på utdanning som en kostnad? Er det ikke mer riktig å kalle dette for samfunnets investering i menneskers kompetanse, og at denne investeringen gir avkastning på sikt? Det samme resonnementet kan brukes om folks helse, dersom vi sørger for at folk er friske, vil vi få redusert sykefravær og større deltagelse i arbeidslivet som igjen skaper inntekter til stat og kommune. Vi hører flere si at det var ikke sykdommen som gjorde meg ufør, men følgene av lange ventetider, tap av sosial status, inntektstap og tapt selvbilde.

Hvis den enkleste måten å spare penger på er å fjerne kostandene, skal vi da legge ned all utdanning og all helsehjelp? Da vil vi kanskje også oppdage en betydelig svikt i inntekter og en stor økning av helserelaterte kostnader på litt sikt. Er det noen av oss som vil leve i et slikt samfunn?

Vi bør derfor slutte å snakke om finansieringen av helse- og utdanningstjenester som kostander, men bruke det begrepet som er mer riktig, nemlig investering.

Da kan vi snakke om samfunnets vilje til å finansiere i utdanning, forskning og helsefremmende tiltak. Jeg mener at bruken av kostnadsbegrepet om utdanning og helse er kontraproduktivt og at det kan skade verdiskapingen i Norge på lang sikt. Så kan vi ikke like godt i debatten om at universiteter, fagskoler og grunnskoler, sykehus, har overforbruk, eller enda verre underskudd, si at samfunnet er ikke villig til, eller har råd til, å bruke mer penger på å investere i folks utdanning og helse? Og at vi med åpne øyne er villige til å redusere kvaliteten på utdanning og helsetjenester for å trygge oljefondet og norsk økonomi på kort sikt. Det er viktig å se på utdanning som en langsiktig investering da utdanningene strekker seg over 13 til mer enn 18 år, og avkastningen av utdanningen skal høstes over inntil 49 år.

Pengebruk på utdanning kan betraktes som en investering av flere grunner:

1.      Økt produktivitet og økonomisk vekst: Utdanning bidrar til å øke den enkeltes kompetanse og produktivitet. Dette fører til økt verdiskapning og økonomisk vekst på både individ- og samfunnsnivå. Høyere utdanningsnivåer henger ofte sammen med bedre jobber og høyere inntekter, som igjen fører til økt kjøpekraft og skatteinntekter for staten.

2.      Reduserte sosiale kostnader: Utdanning kan redusere sosiale problemer som kriminalitet, arbeidsledighet og helseutfordringer. Bedre utdannede individer har ofte bedre helse, færre konflikter med loven og lavere risiko for å ende opp i langvarig arbeidsledighet, noe som igjen sparer staten for utgifter til helsehjelp, kriminalomsorg og sosiale ytelser.

3.      Innovasjon og teknologisk utvikling: Utdanning fremmer forskning, innovasjon og teknologisk utvikling. Dette er kritiske faktorer for å skape nye arbeidsplasser, forbedre samfunnsstrukturer og konkurrere globalt. Investering i høyere utdanning og forskning er derfor viktig for at samfunnet skal kunne møte fremtidens utfordringer.

4.      Likestilling og sosial mobilitet: Utdanning er en nøkkel for å redusere ulikheter og fremme sosial mobilitet. Når flere får tilgang til kvalitetsutdanning, kan mennesker fra ulike bakgrunner få likere muligheter til å lykkes. Dette styrker samfunnet som helhet og bidrar til en mer rettferdig fordeling av ressurser.

5.      Langsiktig avkastning: Selv om størrelsen på investeringene til utdanning kan være høye på kort sikt, er avkastningen på lang sikt betydelig. Utdannede individer bidrar til økte skatteinntekter over tid, og deres forbedrede økonomiske situasjon bidrar til en sterkere, mer stabil økonomi. Dette gjør utdanning til en langsiktig investering med vedvarende fordeler. Sammenlagt gir investering i utdanning både direkte og indirekte gevinster som forbedrer samfunnets økonomiske, sosiale og kulturelle tilstand.

Manglende investering i utdanning kan føre til flere negative konsekvenser, både på individuelt og samfunnsnivå:

1.      Økt fattigdom: Uten utdanning har folk færre muligheter til å få godt betalte jobber, noe som kan føre til vedvarende fattigdom.

2.      Lavere økonomisk vekst: Utdanning bidrar til arbeidskraftens kompetanse, og manglende investering kan hemme innovasjon og produktivitet.

3.      Høyere arbeidsledighet: Utdanningssystemet forbereder individer for arbeidsmarkedet; uten tilstrekkelig eller riktig utdanning kan flere bli arbeidsledige.

4.      Sosial ulikhet: Utdanning er en viktig faktor for sosial mobilitet. Uten investering vil ulikheten mellom ulike grupper i samfunnet sannsynligvis øke.

5.      Dårligere helse: Utdanning er ofte korrelert med bedre helseutfall, både psykisk og fysisk.

6.      Lavere demokratisk deltakelse: Utdanning fremmer kritisk tenkning og informert deltakelse i samfunnet, så manglende utdanning kan føre til lavere politisk engasjement.

7.      Høyere kriminalitet: Mangel på utdanning kan øke risikoen for kriminalitet, ettersom personer uten utdanning kan ha færre lovlige inntektsmuligheter.

8.      Kulturell stagnasjon: Utdanning fremmer kultur og kreativitet; uten investering kan samfunn oppleve stagnasjon i kunst og vitenskap.

9.      Utenforskap: Flere mennesker som ikke deltar i arbeidslivet og som dermed vil påføre staten kostnader.

Disse konsekvensene understreker viktigheten av å prioritere utdanning for både enkeltindivider og samfunnet som helhet.

Har ensrettingen og manglende investering i vårt utdanningssystem vært en medvirkende årsak til at vi har ca.  700.000 mennesker i utenforskap i Norge i dag? Ca. 100.000 av disse vet vi ikke noe om i flg. SSB.

Et gammelt ordtak sier at vi ligger som vi reder. Hvilke konsekvenser vil prioritering av innsparinger og nedskjæringer av offentlige budsjetter få for det norske folk på lang sikt? Det viser seg at nedskjæringen først og fremst rammer statens, kommunenes og fylkeskommunenes tjenesteproduksjon.  Er det dette Norge vi vil ha? Er det slik vi kan møte en fremtid med en galopperende teknologisk utvikling, og et stadig synkende fødselstall?

Harry Haugen

Rektor Fagskolen i Nord